KRISTOFFER MYSKJA: SCULPTURE

KRISTOFFER MYSKJA: SCULPTURE

rõykende maskin kinetisk skulptur by kristoffer myskja

Kristoffer Myskja

Rõykende Maskin kinetisk skulptur

regel 30, kinetisk skulptur by kristoffer myskja

Kristoffer Myskja

Regel 30, kinetisk skulptur

konspirerende kinetisk skulptur by kristoffer myskja

Kristoffer Myskja

Konspirerende kinetisk skulptur

Freitag, 23. März 2012Sonntag, 29. April 2012


Oslo, Norway

Maskineri med mening
”Bak alt vi foretar oss durer maskinene”.
Kristoffer Myskja

Det lå en dramatisk begivenhet til grunn for Kristoffer Myskjas semester-arbeid, ”Aparatus # 1”, som han utførte under sitt første år ved Kunstakademiet i Trondheim 2006. En medstudent hadde opplevd å få apparaturen stukket ned i lungene, istedenfor at den ble ført gjennom halsrøret under en undersøkelse med gastroskopi. Legen innså ikke straks feilen, og holdt den gjenstridige pasienten fast. Denne smertefylte situasjonen varte ved helt til symptomene fikk medisineren til å forstå at her hadde menneskelig svikt ført de tekniske innretningene på avveie.
For Myskja ble denne historien om sykehustabben et eksempel på hvor overgitt vi er til maskinenes makt. Og hvordan tillitsforholdet overfor ekspertene som har autoritet på et spesialisert område, får oss til å gi full aksept til deres vurderinger. Det er opp til dem å iverksette kompliserte operasjoner med avansert utstyr som bare et fåtall eier innsikt i.
Myskjas mekaniske og performative iscenesetting med utgangspunkt i den hårreisende historien fra hospitalet, fikk dermed et perspektiv ut over enkelthendingen. Den teknisk kyndige kunststudenten konstruerte en slags vakumpakkemaskin i legemsstørrelse. ”Behandlingen” – som ble instruert av opphavsmannen iført legefrakk – gikk ut på å plassere ”pasienter” bak et lukket plastforheng og opp mot en vegg tilsluttet mekanisk vakumkraft.
Den sugende kraften fikk etter hvert plasten til å slutte seg tett om kroppene. Ved maksimal vakumstyrke ble forsøkspersonene hengende på ”pakkemaskinens” bakvegg. I følge Myskja forvandlet de involvertes tilstand seg fra fysisk ubehag til en intensiv lystopplevelse som søker å overskride smertegrensen, slik Jacques Lacan har beskrevet i forbindelse med begrepet ”jouissance”. Dermed tvinnes komplekse tanketråder omkring menneske og maskin sammen i konstruksjonen.
Kristoffer Myskjas kunsthistoriske røtter strekker seg snart et sekel tilbake: med mobilens pionerer Alexandr Rodsjenko og Alexander ”Sandy” Calder, den utopiske konstruktivisten Vladimir Tatlins roterende tårn-visjoner og Marcel Duchamps ”roto-relieffer”. Seinere samarbeidet sveitsiske Jean Tinguely og svensken Per Olof Ultvedt om prosjekter, som forente anarkistisk sabotasje mot maskinalderens effektivitetsjag med forestillinger om Homo Ludens.
Tyskerne Rebecca Horn og Albert Hiens maskinelle installasjoner på Documenta 8 og 9 er andre kjente peilepunkter. Mens amerikanske Stephan van Huene har vært et høyst hørbart innslag på ulike utstillinger med sin kroppsløse, mekaniske steppdanser og andre automatiske aktører. USA-kunstneren Arthur Ganson arbeider mer beslektet med Myskja. Amerikaneren karakteriserer sine bevegelige skulpturer som en blandingsform mellom ingeniørkonstruksjoner og koreografi.
En annen slags dobbelthet inngikk i Myskjas oppsiktsvekkende debut på Høstutstillingen i 2006. Miniatyr-installasjonen med solcelle-drevet mekanikk og en skjør konstruksjon i messingtråd var den rake motsats til ”vakumpakkemaskinen”. Den kan også kalles lydkunst i det lyriske leiet, der den spinkle akustikken ble framkalt gjennom finstilte forskjeller fra en forbløffende trio av materialer. Tittelen ”Lyden av….( Lyden av bomull, lyden av kaffe, lyden av gull)” viser helt konkret hvilken særegen skala som utløses gjennom Myskjas gebrekkelige maskineri. Det fintmerkende verket viste samtidig til en kritisk undertekst om hvor usynliggjort den manuelle arbeidskraften bak verdens råvareproduksjon har blitt.
En maskin er per definisjon laget for å lette oss for arbeid, samtidig som den påvirker vår hverdag på avhengighetsskapende måte. Forståelsen for virkemåten ved en bilmotor eller pc-kabel minsker etter hvert som de innkapslete produktene utvikles med stadig mer avanserte løsninger. Gjennom sin rasjonelle metodikk hvor hvert eneste element er framstilt med en finmekanikers presisjon, søker Myskja å skape bevissthet om teknologiens ekspansive innvirkning.
Hans maskiner lages for å ligne funksjonelle apparater, men deres transparente skjønnhet og tankekraft har ikke noe hensiktsmessig mål. Derimot omskapte paradokset bak ”Machine that uses a 1000 years to shut itself down” det kjente IKON-galleriet i Birmingham til et rom for refleksjon i fjor( og resulterte i en invitasjon til høstens triennale i Guangzhou, Kina). 26-årige Kristoffer Myskjas første separatutstilling i Galleri K lar oss nå møte et spennende navn i større omfang på hjemmebane.